|
Glasiologi
Den bre som ligger nærmest Krossbu er Leirbreen, som er en arm av Smørstabbreen. Den går ikke å se fra Krossbu men den ligger altså rett foran Store Smørstabbtind. Den bre man ser lengre opp i dalen fra Krossbu er Bøverbreen, også den en arm av Smørstabbreen. Leirbreen har en fin breport som ligger på et sted som er perfekt for en første matpause på flere av turene øst for Krossbu.
En veldig viktig regel på fjellet sier at man ikke en gang skal gå en meter ut på breen uten å ha tau og annet utstyr. Dette siden selv kanten av breen kan være lumsk, og et feiltrinn eller en knekk i isen kan resultere i at man sklir langt inn under isen på det glattslipte fjellet, uten mulighet for å ta seg opp igjen. For en uerfaren er det fullstendig umulig å avgjøre hvilken del av isen som er sikker og hvilken som ikke er det, og derfor trenger man egentlig bare å huske på én eneste ting. Ta ikke en gang ett enkelt steg ut på isen uten fører eller utstyr. Men det ligger jo snøfonner og is mange steder. Er alt like farlig? Nei, snøfonnene går fint an å gå på, så lenge man passer seg så ikke man mister fotfestet og sklir ned i isvann eller steinur. Det gjelder altså å vite hva som er snøfonn og hva som er bre.
Kort og forenklet kan man si at snøfonnen ligger i ro mens breen beveger seg, og det er bevegelsen som danner sprekker. Ingen regel uten unntak selvsagt. Det finnes snøfonner som sprekker og kalver ut sin nedre kant og det finnes breer som ligger helt i ro. Snøfonner sprekker av sin egen tyngde i motsetning til breer som sprekker når de beveger seg over et ujevnt underlag. Breer som ligger i ro er frigjorte rester av en større bre. De har tidligere beveget seg, men etter hvert som de smelter seg tynnere så stopper bevegelsen opp.
Man sier at en bre har et nærområde og et tærområde. Nærområdet er den øvre delen av breen, der vinterens snø ikke rekker å smelte vekk over sommeren men pakker seg og ligger igjen år etter år. Tærområdet er den nedre delen der vinterens snø smelter bort om sommeren, sammen med en del av den gamle underliggende isen. Nyfalt snø har en tetthet på ca 0,1 g/cm3. Etter at vinden har pakket den kommer den opp i ca 0,3 g/cm3. Sammenpressing og gjenfrysing av smeltevann øker under sommeren tettheten til ca 0,55 g/cm3. Etter hvert spiser større krystaller opp de mindre og sammen med smeltevann som fryser kommer tettheten opp i 0,8 g/cm3. Nå er isen i det nærmeste lufttett og kan kalles breis.
I nærområdet lagres det altså mer og mer snø som omvandles til is. Dermed øker trykket på den underliggende isen. Det gjør dels at isen begynner å skli på underlaget og dels at isens indre begynner å omformes og bevege seg. Det siste kommer av at isen blir plastisk, d v s deformasjonshastigheten i krystallene er større enn den kraft som trykker på dem. Breen har begynt å skli.
Når isen beveger seg over underlaget så får man sprekkdannelser som hovedsakelig er av to kategorier. V-sprekker der hvor underlaget buler ut og A-sprekker der hvor underlaget buler inn. En V-sprekk er størst ved overflaten og smalner av mot dypet. Her kan man sette seg fast eller ende i isvann i bunn hvis man detter ned. En A-sprekk er forræderisk smal ved overflaten og vider seg ut mot dypet. Her kan man få fritt fall helt ned til berggrunnen.
Sprekker kan også dannes av hastighetsforskjeller mellom ulike deler av breen. I yttersvingen på en bre som svinger får man randsprekker på tvers av lengderetningen. I innersvingen får man oppstuving der isen trykkes sammen og oppover. Der breen snevres inn i en smalere passasje får man tverrsprekker fordi farten øker og der den vider seg får man lengdesprekker. Langs kantene får man i tillegg randsprekker som følge av friksjon mellom isen og underlaget.
Når isen kommer ned i tærområdet begynner den som tidligere nevnt å smelte raskere enn vinterens snø rekker å bygge den opp. En bre i perfekt balanse får hele tiden tilskudd ovenfra, fra nærområdet, ved at den beveger seg, i samme tempo som den smelter nede i tærområdet. En bre som beveger seg fremover raskere enn den rekker å smelte i tærområdet rykker frem, d v s at brekanten flyttes lengre og lengre ned i dalen. En bre som smelter raskere enn den beveger seg fremover er på tilbakegang. Men når vi sier at en bre trekker seg tilbake så er det bare kantens posisjon vi snakker om. Isen beveger seg fortsatt nedover, bare ikke raskt nok.
Også på breens overflate skjer det interessante ting. Isen er jo sjeldent ren. Her ligger isteden alt fra luftforurensninger til store steiner. Sand, småstein, døde lemen og diverse etterlatenskaper fra dyrelivet varmes opp av solen og smelter seg ned i isen slik at det dannes kryokonitthull. Større steiner isolerer derimot isen slik at den smelter mer rundt omkring enn akkurat under steinen. Denne ender etterhvert på en pidestall til den til slutt faller ned og prosessen begynner på nytt. Mange steder er snøen rød. Dette er en grønnalge som heter Clamydomonas nivalis som trives utmerket i sommersnø. Rødfargen kommer fra samme røde pigment, astraxanthin, som man finner i rekeskall og i kjøttet hos ørret og laks.
Der hvor breen drar frem river den med seg stein fra underlaget og i tillegg får den med seg stein som har raset fra fjellsidene ned på isen i kanten. Alle disse typene av forflyttet stein kalles morene. Bunnmorenen er den stein og grus som blir sprengt løs av frosten og som rives med av isen. Der breen har trukket seg tilbake de siste årene, som f eks oppe ved Leirbreen, kan man se fersk bunnmorene, med alt fra fineste leir til store steinblokker. Etter hvert som årene går så gjør vekstene sitt inntog på den jomfruelige marken.
Sidemorener er de steiner som raser ned fra fjellsidene og følger med breens sidekanter nedover. Hvis breen raskt minker i tykkelse så kan man se sidemorenen som en mur langs fjellsiden. Der to bretunger går sammen møtes deres sidemorener og danner en midtmorene da steinene som lå på kantene nå legger seg oppe på den sammenslåtte breen. Midtmorener kan også starte midt på en bre og består da av materiale som er blitt revet opp fra en liten fjellknaus under isen og transportert opp på overflaten lengre ned.
Til slutt har vi endemorener. Det er det steinmateriale som breen skyver foran seg når den er på framrykking. Når den så trekker seg tilbake legger den igjen en distinkt mur av steiner og steinblokker. Hvis breen gjør små framrykk mellom tilbaketrekningene så får man flere endemorener etter hverandre.
Breen er med på å skape landskapet vi går i. Riper i fjellet viser i hvilken retning isen har trukket sin bunnmorene. Små fjellknauser kan være rundslipte på den ene siden, den som møtte isen, og så er de avhogget på lesiden. Dette kommer av at det ble en trykkminskning på baksiden, med frostsprengning og løsrivning som resultat. Kjempekjeler, hull i det renslipte fjellet, er resultatet av steinblokker som har ligget og snurret i det fossende vannet under isen.
De virkelig store erosjonsformene vi ser i fjellet er U-daler og V-daler. U-dalene er de som er formet av gamle breer under istidene. V-dalene derimot er effekten av rennende vann som har gravd seg dypere og dypere ned i fjellet. Men vi må ikke tro at dagens breer har noe med U-dalene å gjøre, selv om prinsippet er det samme. De breer vi ser i dag er bare små nykomlinger som har lagt seg på samme steder som innlandsisen grov ut av fjellet under de siste istidene. For 8000 år siden, da istiden var blitt erstattet av middelhavsklima i Skandinavia, så var all isen borte før det på ny begynte å dannes breer her til lands.
Turbeskrivelse
Turen opp til breporten er felles startstrekning for flere av turene på østsiden av Krossbu. Breporten er verd et besøk i seg selv og det er ikke noe som hindrer at man tar samme veien ned igjen hvis man har våknet på den late siden. Den tur som blir beskrevet her tar dog en liten omvei på tilbakeveien. Dermed får man se både vann og fossefall på nært hold.
Start fra Krossbus forside og gå ned til parkeringen på andre siden trebruen. I andre enden av parkeringen begynner en sti som følger elven Leira opp på dens venstre side. Vandringen er brattere enn det ser ut som så det kan være et bra tips å både lette på bekledningen og ta en pause en gang iblant. Benytt anledningen til å nyte av "De tre søstre", fossefallene oppe på den andre siden elven.
Endemorenen:
N 61°34.358
E 08°04.164
|
Etter et par kilometer kommer man fram til den største av de endemorener som Leirbreen har avsatt foran seg. Her har breen stått i mange år og stanget frem og tilbake og skjøvet inn mer og mer stein i den lange mur vi ser i dag. Til slutt fikk den likevel gi tapt mot klimaet og har trukket seg langt tilbake til det sted der vi finner brekanten i dag.
Breporten:
N 61°34.540
E 08°04.912
|
Her oppe forgreiner elven seg ut i mange småbekker. Hold utkikk etter de små vardene som markerer veien opp langs bekkene lengst til venstre. Til slutt kommer man opp på et platå som er det nye land som breen nylig har levert fra seg. De siste årtier har breen gått ganske raskt tilbake. Ved å se etter de røde markeringene med årstall på noen av de store steinene kan man se akkurat hvor raskt det har gått. Så er det bare å velge seg ut en bekvem sitteplass og ta sin første lunsj i breens glans og med Store Smørstabbtind våkende over seg.
Innløpet:
N 61°35.517
E 08°03.420
Utløpet:
N 61°35.529
E 08°02.853
|
Når man er ferdig med glasiologi- studiene oppe ved breporten fortsetter man turen mot nordvest, over Veslefjell. Målet er Øvre Nufstjørnas østre ende og best legger man ruten forbi de to små vannene som ligger som i vinkel mot hverandre på kartet. Fortsett rundt Øvre Nufstjørna fra bekken som renner inn i den til utløpet i andre enden. Følg så denne bekken ned til et lite platå og benytt anledningen til å krysse bekken, over til dens venstre side, før det blir for mye foss.
Fossefallet:
N 61°35.435
E 08°02.397
Krossbu:
N 61°34.444
E 08°01.965
|
Nå nærmer man seg fossefallet som kaster seg ned mot dalbunnen. Beste utsiktspunktet er å gå ut på den lille toppen som er på sydsiden av fossefallet. Når man så skal fortsette tilbake til Krossbu så finnes det to veier å velge mellom. Alternativ én er at man går rett ned til bilveien. Det finnes en fin sti her, men den kan være vrien å finne starten på. Det er en fordel å bruke litt tid på å lete seg frem til stien, ellers ender man gjerne opp inne i vierkrattet. Vel nede er det bare å følge bilveien tilbake til Krossbu. Det andre alternativet er å gå opp noen høydemeter igjen og gå på skrå ned langs dalsiden. Det sistnevnte er selvsagt finest, selv om bilveien kan være forlokkende for den som er blitt sliten. Turens lengde, ca 9 km.
Rute: BREPORTEN
Endemorenen: N 61°34.358 E 08°04.164 ENDMORENEN
Breporten: N 61°34.540 E 08°04.912 BREPORTEN
Innløpet: N 61°35.517 E 08°03.420 NUFSTJORNA
Utløpet: N 61°35.529 E 08°02.853 NUFSTJORN2
Fossefallet: N 61°35.435 E 08°02.397 NUFSGROVI
Krossbu: N 61°34.444 E 08°01.965 KROSSBU
|
|
|
Den bre som ligger nærmest Krossbu er Leirbreen, som er en arm av Smørstabbreen. Den går ikke å se fra Krossbu men den ligger altså rett foran Store Smørstabbtind. Den bre man ser lengre opp i dalen fra Krossbu er Bøverbreen, også den en arm av Smørstabbreen. Leirbreen har en fin breport som ligger på et sted som er perfekt for en første matpause på flere av turene øst for Krossbu.
En veldig viktig regel på fjellet sier at man ikke en gang skal gå en meter ut på breen uten å ha tau og annet utstyr. Dette siden selv kanten av breen kan være lumsk, og et feiltrinn eller en knekk i isen kan resultere i at man sklir langt inn under isen på det glattslipte fjellet, uten mulighet for å ta seg opp igjen. For en uerfaren er det fullstendig umulig å avgjøre hvilken del av isen som er sikker og hvilken som ikke er det, og derfor trenger man egentlig bare å huske på én eneste ting. Ta ikke en gang ett enkelt steg ut på isen uten fører eller utstyr. Men det ligger jo snøfonner og is mange steder. Er alt like farlig? Nei, snøfonnene går fint an å gå på, så lenge man passer seg så ikke man mister fotfestet og sklir ned i isvann eller steinur. Det gjelder altså å vite hva som er snøfonn og hva som er bre.
Kort og forenklet kan man si at snøfonnen ligger i ro mens breen beveger seg, og det er bevegelsen som danner sprekker. Ingen regel uten unntak selvsagt. Det finnes snøfonner som sprekker og kalver ut sin nedre kant og det finnes breer som ligger helt i ro. Snøfonner sprekker av sin egen tyngde i motsetning til breer som sprekker når de beveger seg over et ujevnt underlag. Breer som ligger i ro er frigjorte rester av en større bre. De har tidligere beveget seg, men etter hvert som de smelter seg tynnere så stopper bevegelsen opp.
Man sier at en bre har et nærområde og et tærområde. Nærområdet er den øvre delen av breen, der vinterens snø ikke rekker å smelte vekk over sommeren men pakker seg og ligger igjen år etter år. Tærområdet er den nedre delen der vinterens snø smelter bort om sommeren, sammen med en del av den gamle underliggende isen. Nyfalt snø har en tetthet på ca 0,1 g/cm3. Etter at vinden har pakket den kommer den opp i ca 0,3 g/cm3. Sammenpressing og gjenfrysing av smeltevann øker under sommeren tettheten til ca 0,55 g/cm3. Etter hvert spiser større krystaller opp de mindre og sammen med smeltevann som fryser kommer tettheten opp i 0,8 g/cm3. Nå er isen i det nærmeste lufttett og kan kalles breis.
I nærområdet lagres det altså mer og mer snø som omvandles til is. Dermed øker trykket på den underliggende isen. Det gjør dels at isen begynner å skli på underlaget og dels at isens indre begynner å omformes og bevege seg. Det siste kommer av at isen blir plastisk, d v s deformasjonshastigheten i krystallene er større enn den kraft som trykker på dem. Breen har begynt å skli.
Når isen beveger seg over underlaget så får man sprekkdannelser som hovedsakelig er av to kategorier. V-sprekker der hvor underlaget buler ut og A-sprekker der hvor underlaget buler inn. En V-sprekk er størst ved overflaten og smalner av mot dypet. Her kan man sette seg fast eller ende i isvann i bunn hvis man detter ned. En A-sprekk er forræderisk smal ved overflaten og vider seg ut mot dypet. Her kan man få fritt fall helt ned til berggrunnen.
Sprekker kan også dannes av hastighetsforskjeller mellom ulike deler av breen. I yttersvingen på en bre som svinger får man randsprekker på tvers av lengderetningen. I innersvingen får man oppstuving der isen trykkes sammen og oppover. Der breen snevres inn i en smalere passasje får man tverrsprekker fordi farten øker og der den vider seg får man lengdesprekker. Langs kantene får man i tillegg randsprekker som følge av friksjon mellom isen og underlaget.
Når isen kommer ned i tærområdet begynner den som tidligere nevnt å smelte raskere enn vinterens snø rekker å bygge den opp. En bre i perfekt balanse får hele tiden tilskudd ovenfra, fra nærområdet, ved at den beveger seg, i samme tempo som den smelter nede i tærområdet. En bre som beveger seg fremover raskere enn den rekker å smelte i tærområdet rykker frem, d v s at brekanten flyttes lengre og lengre ned i dalen. En bre som smelter raskere enn den beveger seg fremover er på tilbakegang. Men når vi sier at en bre trekker seg tilbake så er det bare kantens posisjon vi snakker om. Isen beveger seg fortsatt nedover, bare ikke raskt nok.
Også på breens overflate skjer det interessante ting. Isen er jo sjeldent ren. Her ligger isteden alt fra luftforurensninger til store steiner. Sand, småstein, døde lemen og diverse etterlatenskaper fra dyrelivet varmes opp av solen og smelter seg ned i isen slik at det dannes kryokonitthull. Større steiner isolerer derimot isen slik at den smelter mer rundt omkring enn akkurat under steinen. Denne ender etterhvert på en pidestall til den til slutt faller ned og prosessen begynner på nytt. Mange steder er snøen rød. Dette er en grønnalge som heter Clamydomonas nivalis som trives utmerket i sommersnø. Rødfargen kommer fra samme røde pigment, astraxanthin, som man finner i rekeskall og i kjøttet hos ørret og laks.
Der hvor breen drar frem river den med seg stein fra underlaget og i tillegg får den med seg stein som har raset fra fjellsidene ned på isen i kanten. Alle disse typene av forflyttet stein kalles morene. Bunnmorenen er den stein og grus som blir sprengt løs av frosten og som rives med av isen. Der breen har trukket seg tilbake de siste årene, som f eks oppe ved Leirbreen, kan man se fersk bunnmorene, med alt fra fineste leir til store steinblokker. Etter hvert som årene går så gjør vekstene sitt inntog på den jomfruelige marken.
Sidemorener er de steiner som raser ned fra fjellsidene og følger med breens sidekanter nedover. Hvis breen raskt minker i tykkelse så kan man se sidemorenen som en mur langs fjellsiden. Der to bretunger går sammen møtes deres sidemorener og danner en midtmorene da steinene som lå på kantene nå legger seg oppe på den sammenslåtte breen. Midtmorener kan også starte midt på en bre og består da av materiale som er blitt revet opp fra en liten fjellknaus under isen og transportert opp på overflaten lengre ned.
Til slutt har vi endemorener. Det er det steinmateriale som breen skyver foran seg når den er på framrykking. Når den så trekker seg tilbake legger den igjen en distinkt mur av steiner og steinblokker. Hvis breen gjør små framrykk mellom tilbaketrekningene så får man flere endemorener etter hverandre.
Breen er med på å skape landskapet vi går i. Riper i fjellet viser i hvilken retning isen har trukket sin bunnmorene. Små fjellknauser kan være rundslipte på den ene siden, den som møtte isen, og så er de avhogget på lesiden. Dette kommer av at det ble en trykkminskning på baksiden, med frostsprengning og løsrivning som resultat. Kjempekjeler, hull i det renslipte fjellet, er resultatet av steinblokker som har ligget og snurret i det fossende vannet under isen.
De virkelig store erosjonsformene vi ser i fjellet er U-daler og V-daler. U-dalene er de som er formet av gamle breer under istidene. V-dalene derimot er effekten av rennende vann som har gravd seg dypere og dypere ned i fjellet. Men vi må ikke tro at dagens breer har noe med U-dalene å gjøre, selv om prinsippet er det samme. De breer vi ser i dag er bare små nykomlinger som har lagt seg på samme steder som innlandsisen grov ut av fjellet under de siste istidene. For 8000 år siden, da istiden var blitt erstattet av middelhavsklima i Skandinavia, så var all isen borte før det på ny begynte å dannes breer her til lands.
Turbeskrivelse
Start fra Krossbus forside og gå ned til parkeringen på andre siden trebruen. I andre enden av parkeringen begynner en sti som følger elven Leira opp på dens venstre side. Vandringen er brattere enn det ser ut som så det kan være et bra tips å både lette på bekledningen og ta en pause en gang iblant. Benytt anledningen til å nyte av "De tre søstre", fossefallene oppe på den andre siden elven.
Etter et par kilometer kommer man fram til den største av de endemorener som Leirbreen har avsatt foran seg. Her har breen stått i mange år og stanget frem og tilbake og skjøvet inn mer og mer stein i den lange mur vi ser i dag. Til slutt fikk den likevel gi tapt mot klimaet og har trukket seg langt tilbake til det sted der vi finner brekanten i dag.
Når man er ferdig med glasiologi- studiene oppe ved breporten fortsetter man turen mot nordvest, over Veslefjell. Målet er Øvre Nufstjørnas østre ende og best legger man ruten forbi de to små vannene som ligger som i vinkel mot hverandre på kartet. Fortsett rundt Øvre Nufstjørna fra bekken som renner inn i den til utløpet i andre enden. Følg så denne bekken ned til et lite platå og benytt anledningen til å krysse bekken, over til dens venstre side, før det blir for mye foss.
