|
Tinderangling
Forutsatt at været er klart så er Store Smørstabbtind det første man ser når man går ut på trappen på Krossbu. Den er majestetisk og vender seg rett mot beskueren. Store Smørstabbtind er for Krossbu hva Matterhorn er for Zermatt. Og når man står der på trappen, og ser toppen 4700 meter bort i luftlinje, da er det lett å fanges av lysten å ta seg opp dit, å få stå på toppen og se hva som finnes på den andre siden, å se hvor lite Krossbu ser ut der oppe fra og å kunne gå ut på trappen igjen etter middagen, se toppen der ute i solnedgangen og tenke at der oppe var jeg i dag.
Denne lysten å bestige fjelltopper er relativt ny, sett i et lengre perspektiv. De som bodde her før turismen kom igang, de syntes at fjellene var skremmende. De var enorme og øde og var i alt det motsatte av tryggheten hjemme på garden. Som Henrik Wergeland sa om et annet fjell i nærheten av Krossbu: "Skynd deg! Skynd deg! Fly som en hind! Se hvor det griner bak Fannaråktind!" Nei, mennesket skulle holde seg nede i dalene eller muligens oppe på seteren.
Men selvsagt fantes det folk med andre meninger. Unge menn fra bygden ble lokket av toppene og prøvde seg på å gå opp på dem. Jegere og gjetere som tilbrakte mye tid oppe på fjellplatåene og dermed var mer fjellvante tok seg sikkert opp på en og annen topp, av nysgjerrighet eller som manndomsprøve. Disse toppbestigningene ble gjort av folk som ikke skrev ned sine bragder så det er bare et lite fåtall som er dokumenterte, i form av bygdehistorie.
Neste gruppe som tok seg til fjells var akademikere og forskningsreisende. Dermed kommer også dokumentasjonen av toppbestigningene. Geologen Baltazar Mathias Keilhau utforsket i 1820 "Jotunfjeldene" sammen med medisineren Christian Boeck og reinjegeren Ola Urden. De skrev reiseskildringer, noterte sine funn og tegnet og malte. Disse blir regnet blant Jotunheimens absolutte pionerer.
I sporene av de forskningsreisende kom turistene og allerede i midten av 1800-tallet var turismen i Jotunheimen relativt etablert. Etter en liten nedgangsperiode etter Keilhaus tid skjøt klatreaktiviteten fart igjen på 1860-tallet, med danske Carl Hall som den mest kjente og aktive. I 1872 kom engelskmannen William Cecil Slingsby reisende over Sognefjellet. Han ble umiddelbart forelsket i området og ville komme igjen for nærmere utforsking så fort som mulig. To år seinere var han tilbake og besteg blant annet Galdhøpiggen. Han ble den mest kjente profilen i områdets klatrehistorie og har adskillige førstebestigninger registrert på sitt navn. Slingsby var drivkraften i det klatremiljøet som etterhvert blomstret opp, og hans bok fra 1904, The Northern Playground, er den dag i dag fascinerende lesing.
Det bør nevnes at også kvinnene var tidlig inne i klatresporten. Slingsby tok sommeren 1875 med seg sin søster Edith opp på Glittertind "siden Galdhøpiggen allerede var besteget av kvinner så mange ganger". En annen av pionerene, lærerinnen Therese Berthau er vel Norges mest kjente kvinnelige klatrer gjennom historien og gjorde mange krevende toppturer rundt århundreskiftet 1900.
I dag har klatring utviklet seg til en milliardindustri. Å dra på ekspedisjon krever sponsing og klatring er blitt en dyr materialsport for den som går inn for det. Men befriende nok så går det fortsatt, uten annet utstyr enn gode vandresko og hensiktsmessige klær, å bestige veldig mange av de samme toppene som pionerene gikk opp på og der å oppleve det samme som Keilhau, Hall og Slingsby gjorde i sin tid. Det er den samme utsikten i dag, samme frihet og samme følelse av å ha oppnådd sitt mål, som det var den gang.
De fleste som bestiger en topp får smaken for det og begynner etterhvert å samle på topper. Hva er da en topp? For det første så er en topp i Jotunheimen minst 2000 m.o.h. Det finnes topper som av klatretekniske grunner eller på grunn av utsikten eller beliggenheten kan aksepteres selv om de er lavere. Men for den statistikkopptatte samleren så er det 2000 meters høyde som gjelder. Men høyden er ikke det eneste kravet. Toppen skal også ha en primærfaktor på minst 50 meter for å telle. Primærfaktoren sier hvor mye man må gå ned fra en topp før man kan begynne å gå opp på neste. Uten primærfaktoren ville en hver stein telle som en egen fjelltopp.
For noen år siden ble et par norske toppsamlere intervjuet der de satt i smoking oppe på en fjelltopp og skålte i champagne. De hadde med denne toppen klart å bestige hver eneste 2000-meterstopp i Norge. Intervjueren spurte de hva de skulle finne på nå, siden de hadde tatt alle topper som fantes å ta. Svaret ble, "vi senker primærfaktoren fra 50 til 30 meter og så begynner vi på ny". Dermed havnet f eks Hurrbreatind ved Krossbu på listen. Den som tidligere bare hadde vært ett utskudd på Veslebreatind. (Bildet viser Fjellpins som du kan bestille her.)
Turbeskrivelse
Når man skal opp på Store Smørstabbtind så kan man velge å gå ganske rett fra Krossbu til Leirvatnet. Men den vei som blir beskrevet her tar veien opp om Breporten. Å stå der ved iskanten og se toppen så nære men likevel et par timer unna, sjuhundre meter høyere opp, skaper et bra grunnlag for å føle seg veldig fornøyd når man endelig står på toppen.
Breporten:
N 61°34.540
E 08°04.912
|
Fra Krossbu følger man leden langs Leira på dens nordside. I fint vær, som man jo helst skal ha når man skal på topptur, så har man toppen som blikkfang nesten hele veien. Men man kan godt stoppe opp og nyte av andre ting langs veien også. Ikke minst fossen man går langs og de tre fossefallene til høyre et stykke opp. Oppe ved breporten passer det fint å ta dagens første matpause.
Leirskaret:
N 61°35.045
E 08°05.515
Utloppet:
N 61°34.905
E 08°06.288
|
Fra breporten fortsetter man opp skråningen mot nordøst mot Leirskaret, det laveste punktet i vestre enden av det platået Leirvatnet ligger på. Følg Leirvatnets sørside til dens utløp. Der er det tid for å fylle vannflasken siden det er det siste stedet før man er nede igjen hvor man kan være sikker på å finne rennende vann.
Skaret:
N 61°34.873
E 08°06.836
|
Så er det tid for å begynne selve toppbestigningen. Det vil si, til å begynne med skal man opp til skaret mellom Store Smørstabbtind og Storbreatind. Se opp for steinsprang fra de som går foran og prøv å aldri gå under hverandre. Alternativt kan man gå litt lengre til høyre og krysse seg frem mellom de småplatåene som finnes der. Til slutt kommer man opp til et tydelig platå på ca 1880 meters høyde. Her kan man stappe litt sjoklade og annet spis- og drikkbart i lommene før det er tid for det bratteste partiet på hele bestigningen.
Det finnes en lett vei opp dette partiet, og mange vanskelige. Å gå rett opp på midten av skråningen er ikke å anbefale. Ikke heller venstrekanten er særlig inbydende. Når man står på platået så lønner det seg å se seg om etter stien som faktisk finnes her. Den begynner midt på skråningen og går på skrå oppover og ut mot høyrekanten. Ute på høyrekanten blir det luftig, med god utsikt ned på Leirbreen. Men her ute på hjørnet finnes det store solide steinblokker å gå på og mellom, så det føles ganske trygt. Vel oppe på neste platå er det viktig å snu seg litt og memorere hvor stien kom opp, slik at man finner den igjen på veien ned.
S.Smørstabbtind:
N 61°34.294
E 08°07.158
|
Nå er det bare å gå i triumf opp den siste biten mot toppen. Ryggen blir etterhvert smalere og smalere og mot slutten bør man ikke sjangle rundt alt for mye. Vel oppe ved toppvarden blir man belønnet, om været tillater, med en fantastisk utsikt. Ikke minst spektakulært er å se fortsettelsen av kjeden med Kniven, Geita, Saksa og så videre bort til Storebjørns karakteristiske Mikke Mus-ører. Om man har is i magen så kan man gå over akkurat på baksiden av varden, sett fra den retning man kom, og legge seg på svaberget som heller opp østover. Legg hendene over kanten og dra deg sakte oppover til hodet stikker ut. Selv om det er alldeles stille på toppen så vil vinden komme stormende mot ansiktet, presset oppover fra breen et par hundre meter lodrett under en.
Skaret:
N 61°34.873
E 08°06.836
Utløpet:
N 61°34.905
E 08°06.288
Leirskaret:
N 61°35.045
E 08°05.515
Krossbu:
N 61°34.444
E 08°01.965
|
Tilbake igjen følger man samme veien som man gikk opp. Husk å bruke litt tid på å finne stien ute på hjørnet isteden for å begynne å knote rundt blant de løse steinene midt i den bratte skråningen. Fortsett ned til Leirvatnet og videre til dens platås vestre ende. Herfra kan man nå enten gå samme vei ned som man kom opp, eller så tar man bare ut kompass- eller GPS-retningen rett mot Krossbu. Turens lengde, ca 12 km.
Rute: SMORSTABBTIND
Breporten: N 61°34.540 E 08°04.912 BREPORTEN
Leirskaret: N 61°35.045 E 08°05.515 LEIRSKARET
Utløpet: N 61°34.905 E 08°06.288 LEIRVATNET
Skaret: N 61°34.873 E 08°06.836 SBT-SKARET
S.Smørstabbtind:N 61°34.294 E 08°07.158 SMORSTABB
Skaret: N 61°34.873 E 08°06.836 SBT-SKARET
Utløpet: N 61°34.905 E 08°06.288 LEIRVATNET
Leirskaret: N 61°35.045 E 08°05.515 LEIRSKARET
Krossbu: N 61°34.444 E 08°01.965 KROSSBU
|
|
|
Forutsatt at været er klart så er Store Smørstabbtind det første man ser når man går ut på trappen på Krossbu. Den er majestetisk og vender seg rett mot beskueren. Store Smørstabbtind er for Krossbu hva Matterhorn er for Zermatt. Og når man står der på trappen, og ser toppen 4700 meter bort i luftlinje, da er det lett å fanges av lysten å ta seg opp dit, å få stå på toppen og se hva som finnes på den andre siden, å se hvor lite Krossbu ser ut der oppe fra og å kunne gå ut på trappen igjen etter middagen, se toppen der ute i solnedgangen og tenke at der oppe var jeg i dag.
Denne lysten å bestige fjelltopper er relativt ny, sett i et lengre perspektiv. De som bodde her før turismen kom igang, de syntes at fjellene var skremmende. De var enorme og øde og var i alt det motsatte av tryggheten hjemme på garden. Som Henrik Wergeland sa om et annet fjell i nærheten av Krossbu: "Skynd deg! Skynd deg! Fly som en hind! Se hvor det griner bak Fannaråktind!" Nei, mennesket skulle holde seg nede i dalene eller muligens oppe på seteren.
Men selvsagt fantes det folk med andre meninger. Unge menn fra bygden ble lokket av toppene og prøvde seg på å gå opp på dem. Jegere og gjetere som tilbrakte mye tid oppe på fjellplatåene og dermed var mer fjellvante tok seg sikkert opp på en og annen topp, av nysgjerrighet eller som manndomsprøve. Disse toppbestigningene ble gjort av folk som ikke skrev ned sine bragder så det er bare et lite fåtall som er dokumenterte, i form av bygdehistorie.
Neste gruppe som tok seg til fjells var akademikere og forskningsreisende. Dermed kommer også dokumentasjonen av toppbestigningene. Geologen Baltazar Mathias Keilhau utforsket i 1820 "Jotunfjeldene" sammen med medisineren Christian Boeck og reinjegeren Ola Urden. De skrev reiseskildringer, noterte sine funn og tegnet og malte. Disse blir regnet blant Jotunheimens absolutte pionerer.
I sporene av de forskningsreisende kom turistene og allerede i midten av 1800-tallet var turismen i Jotunheimen relativt etablert. Etter en liten nedgangsperiode etter Keilhaus tid skjøt klatreaktiviteten fart igjen på 1860-tallet, med danske Carl Hall som den mest kjente og aktive. I 1872 kom engelskmannen William Cecil Slingsby reisende over Sognefjellet. Han ble umiddelbart forelsket i området og ville komme igjen for nærmere utforsking så fort som mulig. To år seinere var han tilbake og besteg blant annet Galdhøpiggen. Han ble den mest kjente profilen i områdets klatrehistorie og har adskillige førstebestigninger registrert på sitt navn. Slingsby var drivkraften i det klatremiljøet som etterhvert blomstret opp, og hans bok fra 1904, The Northern Playground, er den dag i dag fascinerende lesing.
Det bør nevnes at også kvinnene var tidlig inne i klatresporten. Slingsby tok sommeren 1875 med seg sin søster Edith opp på Glittertind "siden Galdhøpiggen allerede var besteget av kvinner så mange ganger". En annen av pionerene, lærerinnen Therese Berthau er vel Norges mest kjente kvinnelige klatrer gjennom historien og gjorde mange krevende toppturer rundt århundreskiftet 1900.
I dag har klatring utviklet seg til en milliardindustri. Å dra på ekspedisjon krever sponsing og klatring er blitt en dyr materialsport for den som går inn for det. Men befriende nok så går det fortsatt, uten annet utstyr enn gode vandresko og hensiktsmessige klær, å bestige veldig mange av de samme toppene som pionerene gikk opp på og der å oppleve det samme som Keilhau, Hall og Slingsby gjorde i sin tid. Det er den samme utsikten i dag, samme frihet og samme følelse av å ha oppnådd sitt mål, som det var den gang.
De fleste som bestiger en topp får smaken for det og begynner etterhvert å samle på topper. Hva er da en topp? For det første så er en topp i Jotunheimen minst 2000 m.o.h. Det finnes topper som av klatretekniske grunner eller på grunn av utsikten eller beliggenheten kan aksepteres selv om de er lavere. Men for den statistikkopptatte samleren så er det 2000 meters høyde som gjelder. Men høyden er ikke det eneste kravet. Toppen skal også ha en primærfaktor på minst 50 meter for å telle. Primærfaktoren sier hvor mye man må gå ned fra en topp før man kan begynne å gå opp på neste. Uten primærfaktoren ville en hver stein telle som en egen fjelltopp.
For noen år siden ble et par norske toppsamlere intervjuet der de satt i smoking oppe på en fjelltopp og skålte i champagne. De hadde med denne toppen klart å bestige hver eneste 2000-meterstopp i Norge. Intervjueren spurte de hva de skulle finne på nå, siden de hadde tatt alle topper som fantes å ta. Svaret ble, "vi senker primærfaktoren fra 50 til 30 meter og så begynner vi på ny". Dermed havnet f eks Hurrbreatind ved Krossbu på listen. Den som tidligere bare hadde vært ett utskudd på Veslebreatind. (Bildet viser Fjellpins som du kan bestille her.)
Turbeskrivelse
Fra breporten fortsetter man opp skråningen mot nordøst mot Leirskaret, det laveste punktet i vestre enden av det platået Leirvatnet ligger på. Følg Leirvatnets sørside til dens utløp. Der er det tid for å fylle vannflasken siden det er det siste stedet før man er nede igjen hvor man kan være sikker på å finne rennende vann.
Det finnes en lett vei opp dette partiet, og mange vanskelige. Å gå rett opp på midten av skråningen er ikke å anbefale. Ikke heller venstrekanten er særlig inbydende. Når man står på platået så lønner det seg å se seg om etter stien som faktisk finnes her. Den begynner midt på skråningen og går på skrå oppover og ut mot høyrekanten. Ute på høyrekanten blir det luftig, med god utsikt ned på Leirbreen. Men her ute på hjørnet finnes det store solide steinblokker å gå på og mellom, så det føles ganske trygt. Vel oppe på neste platå er det viktig å snu seg litt og memorere hvor stien kom opp, slik at man finner den igjen på veien ned.
