|
Flora & fauna
Breiseterdalen, fra nord, ender rett sør for Krossbu og blir erstattet av et morenelandskap. Men hvis man bare fortsetter noen kilometer videre sørover så åpner neste dal seg sørover, Vetle Utladalen. Dette er den innerste armen av den store Utladalen som fortsetter hele veien ned til sjøen. Men allerede på en dagstur med Krossbu som start og mål rekker man å komme et godt stykke ned i dalen og se naturen forandres fra det øde morenelandskapet til tettere og tettere vegetasjon.
Det finnes altså gode muligheter til å studere floraen på denne turen og om man er heldig og har øynene med seg så kan det tenkes at områdets dyreliv også presenterer seg. Mange av dem har utviklet smarte løsninger i sin tilpasning til det ekstreme klimaet. Her under kommer en gjennomgang av noen av de vanligste eller mest interessante plantene og dyrene i området. NB, denne artikkelen er ikke helt klar ennå. Flere bilder og tekster kommer etterhvert. Derimot er turbeskrivelsen lengre ned helt komplett.
Blåklokke
(Campánula rotundifólia.) Blåklokkene her oppe på fjellet skiller seg fra de man er vant til å se hjemme. De har større blomster og oftest bare én blomst. Men det mest spesielle er at de er mer fiolette enn blå. Dette kommer av at de vokser så høyt, opp til 1920 moh. På denne høyden er atmosfæren tynnere og dermed er den ultrafiolette strålingen sterkere. For å beskytte seg mot UV-strålingen så prøver blomsten å reflektere denne og reflekterer da også det synlige fiolette lyset. Det er dette vi ser og vi opplever derfor blomsten som fiolett.
Harerug
(Polýgonum vivíparum.) De nedre blomstene hos harerugen er erstattet av yngleknopper. Disse er rike på stivelse og ble før brukt i nødbrød. I fjellene skjer formeringen kun ved hjelp av yngleknoppene og ikke ved hjelp av frø. Blomstene varierer mellom røde og hvitaktige, men i fjellene er det ikke alltid harerugen utvikler blomster i det hele tatt.
Fjellsveve
(Hierácium alpínum.) Vanlig i tørrere, kalkfattig mark og finnes i Jotunheimen opp til 1960 moh. Fjellsveven har utviklet seg til å overleve i et tørt miljø ved å hamstre det vann den kommer over. For å minske avdunstingen er stomata beskyttet av behåring, en taktikk som flere fjellplanter benytter seg av men som synes veldig tydelig på fjellsveven.
Knoppsildre
(Saxifraga cérnua.) Denne planten har oftest bare en enkelt blomst i tuppen, som aldri setter frukt. Isteden formerer den seg med yngleknopper. Den trives fint på fjellhyller og andre steder der det renner vann, helst i kalkrikt miljø. Knoppsildren vokser helt opp til 2350 moh i Jotunheimen.
Issoleie
(Ranúnculus glaciális.) Denne flerårige urt er fjellvandrerens beste selskap hele veien opp til de høyeste toppene. Den vokser helt opp til 2370 meters høyde i Jotunheimen. Snøfonner, morene og våt grus gir de beste vekstbetingelsene. Når man ser en issoleie så kan man tenke på at den har vokst i mange år før den blomstrer for første gang.
Snøull
(Erióphorum scheuchzéri.) Langs strender og i våtmark i fjellene finner man snøullen i store, tette klynger. Den liker sandete underlag og bryr seg ikke om kalkholdigheten. I Jotunheimen vokser snøullen opp til 1800 moh.
Rypebær
(Arctostáphylos alpinus.) Denne planten melder hvert år høstens ankomst i fjellene. Da skifter bladene fra mørkegrønt til purpurrødt og gir karakter til hele fjellsiden. Til slutt visner bladene men blir vanligvis sittende. Bærene endrer også farge. De er lenge grønne før de først blir røde og så svarte. Rypebær vokser opp til 1625 moh.
Vier
(Salix sp.) Det finnes godt om forskjellige vierarter i Jotunheimen. Felles for de er at dem er tobyggende, dvs hunn- og hannkjønn er forskjellige planter. De danner ofte innbyrdes hybrider og er derfor veldig vanskelige å artbestemme. Blomstene bærer honning. De vanligste er dverg- og polarvier.
Lemen
(Lemmus lemmus.) Når næringstilgangen er stor så øker bestanden drastisk (lemenet er kjønnsmodent etter bare 15 dager) og man får et såkalt lemenår. Da ser man ofte lemen pile over stien. Er det veldig mye lemen blir de aggresive og veldig revirbevisste og bryr seg ikke om om det er et annet lemen eller et menneske den skal skremme bort med sin fresing. Under normale år er den derimot ganske sky. Under lemenårene øker også antallet rovdyr som har lemen på menyen.
Turbeskrivelse
Turen ned til Vetle Utladalen er en fin tur som tar vandreren langt inn i villmarken. Til tross for det er det lett å finne veien på vel oppgåtte og markerte stier. Fra Krossbu tar man stien som går sørover på vestsiden av elven. Ganske snart kommer man til et stikryss der den venstre stien går videre langs elven opp mot Bøverbreen og den høyre fortsetter mot Vetle Utladalen. Ta den sistnevnte og følg den opp til stiens høyeste punkt under Falkeberget, ca 3 km sør for Krossbu.
Passet:
N 61°32.779
E 08°01.919
|
Passet under Falkeberget er en del av vannskillet mellom østre og vestre Sør-Norge. Det regn og den snø som faller til venstre i bildet renner ned forbi Krossbu nordover og fortsetter via Vågåvatnet og Lågen til Mjøsa og til slutt ut i Glomma og til sjøen ved Fredrikstad. Den nedbør som havner til høyre i bildet tar derimot veien sørover rett ned til Sognefjorden og vesterhavet.
Snupunkt:
N 61°31.292
E 08°01.350
|
Fra passet åpner Vetle Utladalen seg sørover og stien fortsetter langs fossen ned mot dalbunnen. På
et sted snører dalen seg sammen og man må ty til et tau som henger her, for å følge stien opp på kanten. Litt etter dette punktet kommer man fram til stikrysset der det er tid å snu. Ikke helt rundt, men opp til høyre på moreneryggen mot Sognefjellhytta.
Ledkryss:
N 61°33.072
E 07°59.467
Krossbu:
N 61°34.444
E 08°01.965
|
Herfra fortsetter stien i et varierende landskap med flere store vann og mange små fjell og daler. Leden er tydelig merket og det eneste man trenger å holde utkikk etter er skiltet i krysset rett før Huldertroa. Her står det skiltet mot Krossbu på en sti som av en eller annen grunn ikke finnes med på alle kart. Følg den og gå mot Krossbu i alle kryss langs veien. Den aller siste strekningen går stien så nære veien at man kan velge om man vil fortsette på stien eller bare promenere på asfalten den siste kilometeren. Turens lengde, ca 14 km.
Rute: VUTLADALEN
Passet: N 61°32.779 E 08°01.919 FALKESKAR
Snupunkt: N 61°31.292 E 08°01.350 SNUPUNKT
Ledkryss: N 61°33.072 E 07°59.467 HULDERKRYS
Krossbu: N 61°34.444 E 08°01.965 KROSSBU
|
|
|
Breiseterdalen, fra nord, ender rett sør for Krossbu og blir erstattet av et morenelandskap. Men hvis man bare fortsetter noen kilometer videre sørover så åpner neste dal seg sørover, Vetle Utladalen. Dette er den innerste armen av den store Utladalen som fortsetter hele veien ned til sjøen. Men allerede på en dagstur med Krossbu som start og mål rekker man å komme et godt stykke ned i dalen og se naturen forandres fra det øde morenelandskapet til tettere og tettere vegetasjon.
Det finnes altså gode muligheter til å studere floraen på denne turen og om man er heldig og har øynene med seg så kan det tenkes at områdets dyreliv også presenterer seg. Mange av dem har utviklet smarte løsninger i sin tilpasning til det ekstreme klimaet. Her under kommer en gjennomgang av noen av de vanligste eller mest interessante plantene og dyrene i området. NB, denne artikkelen er ikke helt klar ennå. Flere bilder og tekster kommer etterhvert. Derimot er turbeskrivelsen lengre ned helt komplett.
Blåklokke
(Campánula rotundifólia.) Blåklokkene her oppe på fjellet skiller seg fra de man er vant til å se hjemme. De har større blomster og oftest bare én blomst. Men det mest spesielle er at de er mer fiolette enn blå. Dette kommer av at de vokser så høyt, opp til 1920 moh. På denne høyden er atmosfæren tynnere og dermed er den ultrafiolette strålingen sterkere. For å beskytte seg mot UV-strålingen så prøver blomsten å reflektere denne og reflekterer da også det synlige fiolette lyset. Det er dette vi ser og vi opplever derfor blomsten som fiolett.
Harerug
(Hierácium alpínum.) Vanlig i tørrere, kalkfattig mark og finnes i Jotunheimen opp til 1960 moh. Fjellsveven har utviklet seg til å overleve i et tørt miljø ved å hamstre det vann den kommer over. For å minske avdunstingen er stomata beskyttet av behåring, en taktikk som flere fjellplanter benytter seg av men som synes veldig tydelig på fjellsveven.
Knoppsildre
(Ranúnculus glaciális.) Denne flerårige urt er fjellvandrerens beste selskap hele veien opp til de høyeste toppene. Den vokser helt opp til 2370 meters høyde i Jotunheimen. Snøfonner, morene og våt grus gir de beste vekstbetingelsene. Når man ser en issoleie så kan man tenke på at den har vokst i mange år før den blomstrer for første gang.
Snøull
(Erióphorum scheuchzéri.) Langs strender og i våtmark i fjellene finner man snøullen i store, tette klynger. Den liker sandete underlag og bryr seg ikke om kalkholdigheten. I Jotunheimen vokser snøullen opp til 1800 moh.
Rypebær
(Arctostáphylos alpinus.) Denne planten melder hvert år høstens ankomst i fjellene. Da skifter bladene fra mørkegrønt til purpurrødt og gir karakter til hele fjellsiden. Til slutt visner bladene men blir vanligvis sittende. Bærene endrer også farge. De er lenge grønne før de først blir røde og så svarte. Rypebær vokser opp til 1625 moh.
Vier
(Salix sp.) Det finnes godt om forskjellige vierarter i Jotunheimen. Felles for de er at dem er tobyggende, dvs hunn- og hannkjønn er forskjellige planter. De danner ofte innbyrdes hybrider og er derfor veldig vanskelige å artbestemme. Blomstene bærer honning. De vanligste er dverg- og polarvier.
Lemen
(Lemmus lemmus.) Når næringstilgangen er stor så øker bestanden drastisk (lemenet er kjønnsmodent etter bare 15 dager) og man får et såkalt lemenår. Da ser man ofte lemen pile over stien. Er det veldig mye lemen blir de aggresive og veldig revirbevisste og bryr seg ikke om om det er et annet lemen eller et menneske den skal skremme bort med sin fresing. Under normale år er den derimot ganske sky. Under lemenårene øker også antallet rovdyr som har lemen på menyen.
Turbeskrivelse
Fra passet åpner Vetle Utladalen seg sørover og stien fortsetter langs fossen ned mot dalbunnen. På
et sted snører dalen seg sammen og man må ty til et tau som henger her, for å følge stien opp på kanten. Litt etter dette punktet kommer man fram til stikrysset der det er tid å snu. Ikke helt rundt, men opp til høyre på moreneryggen mot Sognefjellhytta.
